Et endelig farvel til den differensierte pressen

I min forrige posting, fòr jeg med kjapp harelabb over schibstedavisen 20 Minutos’ overraskende status som Spanias største allmennavis. Jeg hadde knapt nok rukket å taste ned et par beskjedne linjer, før jeg innså hvilket prinsipielt viktig sakskompleks det hele er. Dypere analyse er med andre ord på sin plass, og selv om jeg neppe er den rette til å foreta en slik, drister jeg meg til noen betraktninger.

Kjell Aamodt (ikke Sverre Munck, som man i befippelsen fikk seg til å skrive) ligger an til å bli noe av en multinasjonal mediemogul. Ikke for det; han har lenge kontrollert et formidabelt, pan-europeisk mediehus, men den nyvunne statusen som Spanias fremste, slo ned som lyn fra klar himmel. Større enn El País, da mann… Her hjemme kontrollerer Aamodt & co allerede landets største avis, foruten Aftenposten, deler av TV 2-komplekset og gudene vet hva, men Aamodt er ikke alene. Orkla Media råder over svære medieressurser  (sjekk linkene i venstrestolpen) i den europeiske kultursfæren. For ikke lenge siden var mediehuset majoritetseier i Dagbladet, foruten majoritetsinteresser i 31 norske avishus – og det er bare toppen av isfjellet. Orkla Press er tungt inne i Polen, i tillegg til at de blant annet eier Det Berlingske Officin, med Berlingske Tidende, B.T., Berlingske Nyhedsmagasin og et vell av andre danske publikasjoner.

Men nå begynner spennende ting å skje. Avishuset Dagbladet, med Jens P. Heyerdahl i spissen, planlegger å kjøpe Orkla Media, sin tidligere eier, som et slags endelig takk for sist fra Jens Paludan til Stein Erik Hagen og resten av Orkla-styret?

Det har lenge, svært lenge vært snakk om at norsk mediemakt samles på stadig færre hender, med et mediebilde praktisk talt blottet for en partipresse, for eksempel – om vi ser bort fra Nationen, Vårt Land og Klassekampen.

Når de samme mediehusene nå har fastslått at det er fint lite igjen å slåss om på den hjemlige arenaen, begynner de muligens for alvor å skue utover, og det er bra. Norsk eierskap ute er stort sett bra for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, men hva med ideen om en differensiert presse?

Vi må sannsynligvis se i øynene at den tanken er død, men vi har få andre enn oss selv å klandre. Det er grunnlag for en ”alternativ” presse her til lands, men det vil være i overkant optimistisk å forvente at de har livets rett – i kommersiell forstand.

Morgenbladet og Le Monde Diplomatique? Menighetsblader for pretensiøse nitwits.

Hvorom alt og intet, er det ennå et stykke vei til Jens Paludan og Kjell fyller Rupert Murdocs, Robert Maxwells og Ted Turners sko.

Men de er på god vei.