Når krybben er tom...

Etter å ha fordøyd helgemagasinene fra de tre store i den hjemlige medie-andedammen, tror jeg nok trygt jeg kan fastslå at lesning av Dagbladets Magasinet, VG Helg og A-magasinet ikke blir en ukentlig foreteelse. Kort oppsummert:

• A-magasinet: Kjedelig, men faktabasert og med et visst potensial. For øvrig viser jeg til forrige post.


• Magasinet: Bringer lite nytt til torgs, men fremstår likevel som det mest gjennomførte av de tre (så har de da også holdt det gående i noen år)


• VG Helg: Meget folkelig anlagt profil, som helt sikkert treffer brede lag

Hva VG Helg betreffer, er det kanskje nok å nevne Dressmanns oppslag på to sider, som etter mitt syn også er representativt for magasinets øvrige materiell. Jeg formelig hører innvendingene om at ”vi har jo masser av innovativt trendstoff”, hvilket i og for seg stemmer, men min innvending handler ikke om klær – snarere om en bærende grunnholdning. VG Helg for folkedypet, altså. Ingenting galt i det (tvert om); det samme dypet utgjør en ikke uvesentlig målgruppe. Som kjent.

Selv om jeg har håp om at A-magasinet makter å finne en form (en noe annen enn i førsteutgaven), er jeg redd for at Dagbladets Magasinet er den publikasjonen som behersker formatet best.

Når alt dette er sagt, må det tilføyes at det handler om et mettet marked. Bare de tre nevnte magasinene (med tilhørende avis), sammen med DN Lørdag og Dagsavisen med lørdagsbilaget New York Times, utgjør 1000 sider. Hertil kommer at flere av regionavisene tilbyr helgemagasiner – foruten den øvrige, hysterisk ekspansive magasinfloraen.

We’re in for a major shake-out, boys and girls.

Dommen

Etter å ha skummet førsteutgaven av A-magasinet (webutgaven er lite dekkende for det som fremkommer i denne posten), er det sannelig ikke godt å vite hva man skal mene. Magasinet har vært omtrent så tro mot originalkonseptet som man kan forvente på denne siden av årtusenskiftet, skjønt uten å være helt gjenkjennelig.

Jeg ble nesten – men ikke helt – hensatt til åttitallet. Rimelig nok uteblir Sønstebys ukentlige tegninger, sammen med et knippe andre karakteristika. Oversikten over ukens TV-program mangler. Det gjør også den ukentlige kriminalnovellen og ”På skråss”, men jevnt over var det ikke vanskelig å fornemme et snev av forgjengeren her.

Men overbevist er jeg ikke. Aftenposten må oppvise større oppfinnsomhet og kløkt hvis de ønsker meg blant de faste leserne, både i forhold til designen og innholdet. Gi oss mer av det som plasserer bladet et sted i skjæringspunktet mellom National Geographic, Life og Newsweek eller Time. Dere har ressursene til å klare det, fru Stavrum.

Og i dag kommer VG Helg. Nå står normalt ikke VG på handlelisten, men kanskje vi kan gjøre et unntak – sånn for sammenligningens skyld.

Reklamebransjens Überintelligenz

Ville du ha testet intelligenskvotienten hos aktører som selv er fullkomment IQ-fri? Dette reklamebanneret har vært å se på utallige nettsteder de seneste dagene. Tanken er åpenbart å stille Albert Einsteins geni opp mot bimboene – i dette tilfellet representert ved Marilyn Monroe. Problemstillingen har bare én hake; damens IQ tilsvarte Einsteins. Kildene til det er uttallige, men jeg plukket meg ut denne, fra en BBC-pressemelding:

[…] According to some sources Marilyn Monroe had an IQ of 163 making her an intellectual equal to Einstein (160+) and it's quoted that Madonna has a figure of 140, also putting her amongst the top 2% in the population.

Nå skal det vel heller ikke hevdes at reklamefolk er blant de aller smarteste, men et visst monn av historisk og kulturelt kunnskapsnivå, bør det være lov å forvente.

Eller… Vent nå litt… Kan opphavsmennene (eventuelt -kvinnene) bak kampanjen simpelthen ha strukket benet mitt en smule her? Få kampanjer skaper mer oppmerksomhet enn de som avstedkommer reaksjoner (for eksempel på kampanjenes uetterrettelighet).

I alle høver tiltrer jeg dette gamle omkvedet:

Don’t tell my mum I work in advertising. She thinks I am a piano player in a brothel.

Nivået i pressen høyt nok?

I forslaget til statsbudsjett for 2006 foreslår regjeringen å kutte all støtte til IJ (Institutt for journalistikk), som blant annet forestår etterutdanning av norske journalister.

Regjeringen mener muligens at nivået på dagens journalister er høyt nok, og at slik etterutdanning tør være unødvendig. Pressen selv jamrer seg, formodentlig fordi den er uenig i den konklusjonen.

En god samling journalistressurser

Kun et lite tips i dag. Overbye.no, som drives av min gode venn og kollega Morten Øverbye, er, i sitt slående enkle grensesnitt, en praktfull ressursbank for journalister og andre med behov for etterrettelige kilder. Herved anbefalt på det varmeste.

Jeg vil forsøke å legge frem en oversikt over tilsvarende ressurser senere. I mellomtiden kommer du langt med Morten Øverbyes utmerkede nettsted.

Hjernevaskede journalistjævler

Forhenværende VG- og DN-journalist (nå Se og Hør) Erik Tumyr er ute med en bok jeg godt kunne tenke meg å se nærmere på, skjønt jeg betviler at det ligger bomber der, som ikke alt er kjent. Boken heter ”Journalistjævler”, og tar for seg de mer eller mindre redelige metodene dagens medier benytter i jakten på dagens store scoop.

Et av spørsmålene som opptar ham, er journalistenes selvkritikk og hjernevask. Til spørsmålet om hvordan journalistene skal være hjernevasket, sier Tumyr dette til Journalisten:

Gjennom troen på at VG er nummer én på alle områder, at avisa er journalistikkens hurtigste og beste tog. Det er et system man kommer inn i. Jeg ser på VG på en helt annen måte nå enn da jeg jobbet der. For meg sto VG-logoen som noe spesielt, som ytringsfrihetens flagg. Men nå er det bare en vanlig logo ved siden av kommersielle selskaper som Rimi og Narvesen.

Det minner meg forresten om den gangen jeg i vennskapelige vendinger mobbet VGs forhenværende administrerende direktør Aslak Ona for avisens tabloide preg. Mannen var simpelthen lamslått over at jeg kunne mene noe slikt – og nå tøyser jeg ikke.

Mon ikke det er hold i hjernevaskpåstanden?

Spennende magasinhelg i vente

Livsstil for alle penga: Med en forhenværende KK-redaktør (Kjersti Løken Stavrum) i redaktørstolen, er det ingen overhengende fare for at feng shui- og espressomaskin-artiklene uteblir fra spaltene i det kommende A-magasinet.

Etter at A-magasinet forsvant påsken 1993, gikk det mange år før jeg vente meg til Aftenposten uten det vante lørdagsbilaget. Neste fredag gjenoppstår magasinet i ny, glossy drakt. Dagen derpå følger VG opp med sitt helgemagasin – og alt på toppen av Dagbladets Magasinet.

Så spørs det da, om vi evner å absorbere enda mer ladida om tidsklemmer, feng shui, trend og espressomaskin-tester. Eller… kan vi vente oss noe nytt og innovativt fra tanta i Biskop Gunnerus’ gate (eller fra VG i Akers bakers, for den saks skyld)?

Skal det være rom for alt sammen, må magasinene hver for seg sørge for sine respektive uforligneligheter; bringe nye og spennende ting til torgs, der vi virkelig fornemmer at vi får våre horisonter utvidet, slik tilfellet var med A-magasinet i forna da’r.

Mediebyråene later i alle fall til å tro at satsningen blir en suksess. Jeg håper de har rett, men forventer at minst ett av de konkurrerende magasinene så småningom bukker under. For så unike blir de neppe – innbyrdes eller på andre vis.

Ny elektronisk tidsskriftdistribusjon

Endelig har Adobes PDF-format funnet en verdig motstander. Ikke for det; motstanderen er slett ikke ny, men ennå har vi til gode å se løsningen komme til (utbredt) anvendelse her hjemme. Førstemann ut i Norge er tidsskriftet Digital World, jeg hadde nær sagt ”naturligvis”.

Det handler om Zinio, som gir en mer naturlig tidsskriftfornemmelse enn PDF-formatet tilbyr. I USA tilbys nå en lang rekke tidsskrifter online, til brøkdelen av papirutgavenes utsalgspris.

Foreløpig må jeg vedgå at jeg foretrekker å holde tidsskriftene jeg leser i lanken, men det er liten tvil om at tilbudet øker tilgjengeligheten.

Ny blogg om medier og kommunikasjon

Velkommen til Mediamix; en blogg med nyheter og kommentarer om og til ting som rører seg innen mediene, reklamen, informasjons- og PR-faget – og alt som ellers foregår innen kommunikasjon, i videste forstand.

Bloggens navn er skrekkelig prosaisk, men svært betegnende for dens innhold, så vi gir det funksjonelle rangen.

Foreløpig blir postene skrevet av undertegnede, men jeg ser ikke bort fra at andre kommer til. Det ville i alle fall bidra til en viss dynamikk. Mer om det siden. I mellomtiden er besøkende hjertelig velkommen til å legge igjen kommentarer.

God lesning – in due time.