Smakløs journalistikk

Jeg er helt på det rene med at jeg bare burde la dette ligge. Bergensavisen (BA) foretar seg tross alt så mye underlig, at det er det motsatte som ville ha vært oppsiktsvekkende.

I dag gjør avisen et stort nummer av at en polititjenestemann sliter med personlige problemer. Og Dagbladet.no og VG Nett følger naturligvis lojalt opp.

Ett er sakens komplette irrelevans som nyhet – et annet de menneskelige betraktningene som ligger til grunn for å trekke det hele frem. Jeg vet ikke hva mine lesere syns, men personlig finner jeg det hele temmelig smakløst.

Hvor er den flerkulturelle reklamen?

Jeg må vedgå at jeg ikke har tenkt tanken selv, men Erlend Wathne, markedssjef i TV 2 Nettavisen, er inne på noe her:

Det finnes drøye 300 000 innvandrere i Norge, hvorav 210 000 fra ikke-vestlige land. Men i den norske reklamevirkeligheten er de fraværende: Når du sist en reklamefilm med en pakistaner på boligjakt, en somalier som vasker håret eller en tyrker bærende på en lottodrøm?

Jeg våger meg på tilføyelsen ”så” i førstningen av den siste setningen. Mon ikke det hele er en regulær forglemmelse hos reklamebransjen også? Man kan håpe.

Det ville være i overkant politisk korrekt å lage ”innvandrerreklame”, utelukkende av likestillingshensyn, men det skulle undre meg om ikke det er behov for slik reklame – på rent kommersielt grunnlag.

Wathnes bloggpost in extensio her.

Tilføyelse:
Betraktningene over bærer sterkt preg av å være lite gjennomtenkt. Førsteinnskytelsene har en tendens til å gå rett på luften – det ligger på mange måter i bloggemediets natur. Ved nærmere ettertanke er det nemlig et par faktorer som slår meg.

Selv kommer man fra en by med samlet innbyggertall i omtrent samme størrelsesorden som den samlede innvandrerbefolkningen – i begge tilfeller med stort og smått (altså innbyggere som aldersmessig befinner seg utenfor reklamebyråenes primærmålgrupper). Skal jeg være ærlig, finner jeg det lite realistisk at Bergen i nevneverdig grad ville bli gjort til eksklusiv gjenstand for nasjonale annonsørers kampanjer, skjønt unntaksvis kunne det nok ha hatt noe for seg – om ikke annet, så for å styrke fornemmelsen av at vi e nokke for oss sjøl. Nu og vel&vel.

På mange måter tror jeg det er likedan med innvandrermiljøene som målgruppe. Den er, demografisk og kommersielt sett, ikke tilstrekkelig stor til at det er synderlig regningssvarende. Det tror jeg alle som kjenner kostnadene forbundet med produksjon, innrykk og/eller kjøretid vil kunne underskrive.

Dette siste som et hint til de som mener det er for mange av dem der ute.

Jejeje…

Et endelig farvel til den differensierte pressen

I min forrige posting, fòr jeg med kjapp harelabb over schibstedavisen 20 Minutos’ overraskende status som Spanias største allmennavis. Jeg hadde knapt nok rukket å taste ned et par beskjedne linjer, før jeg innså hvilket prinsipielt viktig sakskompleks det hele er. Dypere analyse er med andre ord på sin plass, og selv om jeg neppe er den rette til å foreta en slik, drister jeg meg til noen betraktninger.

Kjell Aamodt (ikke Sverre Munck, som man i befippelsen fikk seg til å skrive) ligger an til å bli noe av en multinasjonal mediemogul. Ikke for det; han har lenge kontrollert et formidabelt, pan-europeisk mediehus, men den nyvunne statusen som Spanias fremste, slo ned som lyn fra klar himmel. Større enn El País, da mann… Her hjemme kontrollerer Aamodt & co allerede landets største avis, foruten Aftenposten, deler av TV 2-komplekset og gudene vet hva, men Aamodt er ikke alene. Orkla Media råder over svære medieressurser  (sjekk linkene i venstrestolpen) i den europeiske kultursfæren. For ikke lenge siden var mediehuset majoritetseier i Dagbladet, foruten majoritetsinteresser i 31 norske avishus – og det er bare toppen av isfjellet. Orkla Press er tungt inne i Polen, i tillegg til at de blant annet eier Det Berlingske Officin, med Berlingske Tidende, B.T., Berlingske Nyhedsmagasin og et vell av andre danske publikasjoner.

Men nå begynner spennende ting å skje. Avishuset Dagbladet, med Jens P. Heyerdahl i spissen, planlegger å kjøpe Orkla Media, sin tidligere eier, som et slags endelig takk for sist fra Jens Paludan til Stein Erik Hagen og resten av Orkla-styret?

Det har lenge, svært lenge vært snakk om at norsk mediemakt samles på stadig færre hender, med et mediebilde praktisk talt blottet for en partipresse, for eksempel – om vi ser bort fra Nationen, Vårt Land og Klassekampen.

Når de samme mediehusene nå har fastslått at det er fint lite igjen å slåss om på den hjemlige arenaen, begynner de muligens for alvor å skue utover, og det er bra. Norsk eierskap ute er stort sett bra for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, men hva med ideen om en differensiert presse?

Vi må sannsynligvis se i øynene at den tanken er død, men vi har få andre enn oss selv å klandre. Det er grunnlag for en ”alternativ” presse her til lands, men det vil være i overkant optimistisk å forvente at de har livets rett – i kommersiell forstand.

Morgenbladet og Le Monde Diplomatique? Menighetsblader for pretensiøse nitwits.

Hvorom alt og intet, er det ennå et stykke vei til Jens Paludan og Kjell fyller Rupert Murdocs, Robert Maxwells og Ted Turners sko.

Men de er på god vei.

Schibsted-avis Spanias største

En fersk leserundersøkelse viser at Schibsted-eide 20 Minutos, med sine 2.289.000 lesere, er Spanias desidert største allmennavis, med El País på en god andreplass. Well I’ll be damned…

Then we take Berlin(gske). Stop en hal; det var Orkla Media. Det påkaller visst en dypere analyse, dette. Rettelse: Ny feil følger om ikkje for brått.

Via Dagens Medier