Smakløs journalistikk

Jeg er helt på det rene med at jeg bare burde la dette ligge. Bergensavisen (BA) foretar seg tross alt så mye underlig, at det er det motsatte som ville ha vært oppsiktsvekkende.

I dag gjør avisen et stort nummer av at en polititjenestemann sliter med personlige problemer. Og Dagbladet.no og VG Nett følger naturligvis lojalt opp.

Ett er sakens komplette irrelevans som nyhet – et annet de menneskelige betraktningene som ligger til grunn for å trekke det hele frem. Jeg vet ikke hva mine lesere syns, men personlig finner jeg det hele temmelig smakløst.

Hvor er den flerkulturelle reklamen?

Jeg må vedgå at jeg ikke har tenkt tanken selv, men Erlend Wathne, markedssjef i TV 2 Nettavisen, er inne på noe her:

Det finnes drøye 300 000 innvandrere i Norge, hvorav 210 000 fra ikke-vestlige land. Men i den norske reklamevirkeligheten er de fraværende: Når du sist en reklamefilm med en pakistaner på boligjakt, en somalier som vasker håret eller en tyrker bærende på en lottodrøm?

Jeg våger meg på tilføyelsen ”så” i førstningen av den siste setningen. Mon ikke det hele er en regulær forglemmelse hos reklamebransjen også? Man kan håpe.

Det ville være i overkant politisk korrekt å lage ”innvandrerreklame”, utelukkende av likestillingshensyn, men det skulle undre meg om ikke det er behov for slik reklame – på rent kommersielt grunnlag.

Wathnes bloggpost in extensio her.

Tilføyelse:
Betraktningene over bærer sterkt preg av å være lite gjennomtenkt. Førsteinnskytelsene har en tendens til å gå rett på luften – det ligger på mange måter i bloggemediets natur. Ved nærmere ettertanke er det nemlig et par faktorer som slår meg.

Selv kommer man fra en by med samlet innbyggertall i omtrent samme størrelsesorden som den samlede innvandrerbefolkningen – i begge tilfeller med stort og smått (altså innbyggere som aldersmessig befinner seg utenfor reklamebyråenes primærmålgrupper). Skal jeg være ærlig, finner jeg det lite realistisk at Bergen i nevneverdig grad ville bli gjort til eksklusiv gjenstand for nasjonale annonsørers kampanjer, skjønt unntaksvis kunne det nok ha hatt noe for seg – om ikke annet, så for å styrke fornemmelsen av at vi e nokke for oss sjøl. Nu og vel&vel.

På mange måter tror jeg det er likedan med innvandrermiljøene som målgruppe. Den er, demografisk og kommersielt sett, ikke tilstrekkelig stor til at det er synderlig regningssvarende. Det tror jeg alle som kjenner kostnadene forbundet med produksjon, innrykk og/eller kjøretid vil kunne underskrive.

Dette siste som et hint til de som mener det er for mange av dem der ute.

Jejeje…

Et endelig farvel til den differensierte pressen

I min forrige posting, fòr jeg med kjapp harelabb over schibstedavisen 20 Minutos’ overraskende status som Spanias største allmennavis. Jeg hadde knapt nok rukket å taste ned et par beskjedne linjer, før jeg innså hvilket prinsipielt viktig sakskompleks det hele er. Dypere analyse er med andre ord på sin plass, og selv om jeg neppe er den rette til å foreta en slik, drister jeg meg til noen betraktninger.

Kjell Aamodt (ikke Sverre Munck, som man i befippelsen fikk seg til å skrive) ligger an til å bli noe av en multinasjonal mediemogul. Ikke for det; han har lenge kontrollert et formidabelt, pan-europeisk mediehus, men den nyvunne statusen som Spanias fremste, slo ned som lyn fra klar himmel. Større enn El País, da mann… Her hjemme kontrollerer Aamodt & co allerede landets største avis, foruten Aftenposten, deler av TV 2-komplekset og gudene vet hva, men Aamodt er ikke alene. Orkla Media råder over svære medieressurser  (sjekk linkene i venstrestolpen) i den europeiske kultursfæren. For ikke lenge siden var mediehuset majoritetseier i Dagbladet, foruten majoritetsinteresser i 31 norske avishus – og det er bare toppen av isfjellet. Orkla Press er tungt inne i Polen, i tillegg til at de blant annet eier Det Berlingske Officin, med Berlingske Tidende, B.T., Berlingske Nyhedsmagasin og et vell av andre danske publikasjoner.

Men nå begynner spennende ting å skje. Avishuset Dagbladet, med Jens P. Heyerdahl i spissen, planlegger å kjøpe Orkla Media, sin tidligere eier, som et slags endelig takk for sist fra Jens Paludan til Stein Erik Hagen og resten av Orkla-styret?

Det har lenge, svært lenge vært snakk om at norsk mediemakt samles på stadig færre hender, med et mediebilde praktisk talt blottet for en partipresse, for eksempel – om vi ser bort fra Nationen, Vårt Land og Klassekampen.

Når de samme mediehusene nå har fastslått at det er fint lite igjen å slåss om på den hjemlige arenaen, begynner de muligens for alvor å skue utover, og det er bra. Norsk eierskap ute er stort sett bra for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, men hva med ideen om en differensiert presse?

Vi må sannsynligvis se i øynene at den tanken er død, men vi har få andre enn oss selv å klandre. Det er grunnlag for en ”alternativ” presse her til lands, men det vil være i overkant optimistisk å forvente at de har livets rett – i kommersiell forstand.

Morgenbladet og Le Monde Diplomatique? Menighetsblader for pretensiøse nitwits.

Hvorom alt og intet, er det ennå et stykke vei til Jens Paludan og Kjell fyller Rupert Murdocs, Robert Maxwells og Ted Turners sko.

Men de er på god vei.

Schibsted-avis Spanias største

En fersk leserundersøkelse viser at Schibsted-eide 20 Minutos, med sine 2.289.000 lesere, er Spanias desidert største allmennavis, med El País på en god andreplass. Well I’ll be damned…

Then we take Berlin(gske). Stop en hal; det var Orkla Media. Det påkaller visst en dypere analyse, dette. Rettelse: Ny feil følger om ikkje for brått.

Via Dagens Medier

Der Spiegel på norsk?

Så later det altså til å skje, det jeg har fantasert om siden ungdomsskoledagene for 30 år siden; Avishuset Dagbladet er på banen, med planer om et norsk aktualitetsmagasin i Der Spiegels (speil)bilde. Det er som om ens bønner umiddelbart ble hørt – og innfridd.

Selv om det, i alle fall for meg, er uklart om Dagbladet her nevner Der Spiegel som inspirasjonskilde kun, eller om publisistene akter å betale lisens for merkevaren til hjemlig bruk, er dette kjærkomne nyheter. Lisensieringsmodellen har vært, og blir, anvendt med hell her hjemme:

I noen få år rundt årtusenskiftet, lisensierte Turner Group ut CNN-varemerket til Scandinavia Online, som i sin tur la lisensen ut på ”fremleie”, til VG Multimedia. Jeg hadde selv gleden av å arbeide med CNN.no, frem til tjenesten ble avviklet i juni 2001. Det var en fryd å kunne trekke veksler på de ressurser Cable News Network besitter, både i Atlanta, London og ellers i verden.

Morgenbladet-gründer Truls Lie har i noen år nå holdt det gående med sin dansk-norske utgave av franske Le Monde diplomatique. Rett nok ikke den helt store publikumsmagneten, men ikke desto mindre en dyptpløyende og interessant pamflett, til en viss grad innsiktet på de frankofile – og på de som finner Morrabla i overkant hovedstrøms.

Avishuset Dagbladet har hanket inn Mads Nygaard (tidligere Dagsavisen-direktør og Tiden-markedssjef) som forlagsdirektør. Han er alt i full sving med å bemanne den nye satsningen. Ifølge Aftenposten skal dette være noe av bakgrunnen:

Hensikten med å etablere et eget forlag i avishuset Dagbladet, skal være at avisens styreleder og avishusets eier, Jens P. Heyerdahl, ønsker flere ben å stå på i tillegg til selve avisdriften. Dette startet i 2004, da konsernet sikret seg 34 prosent i hus-, hjem- og fritidsforlaget Boksenteret Erik Pettersen. Senere samme år ble Boksenteret medeier i det nyetablerte villmarksforlaget Lars Monsen Boksenteret Outdoors sammen med friluftsmannen og eventyreren Lars Monsen.

Avisen skriver videre at:

Det planlagte nyhetsmagasinet vil etter det Aftenposten kjenner til, inneholde alt fra utenriksstoff og politikk, til kultur og vitenskap. Det vil imidlertid bli et selvstendig magasin, og ikke som et vedlegg i avisen Dagbladet, som allerede har en flora av magasiner.

Forlaget skal også være i full gang med å engasjere egne korrespondenter og skribenter til det nye magasinet. Det er uvisst hvilken dag man planlegger å utgi det planlagte nyhetsmagasinet. Der Spiegel, som inneholder alt fra politikk, næringsliv, vitenskap, medisin, kultur, mediespørsmål og sport, utkommer hver mandag.

Aiaiai, det formelig kribler i fingrene. Skal jeg være helt oppriktig nå, merker jeg at jeg nesten angrer på å ha etablert egen virksomhet, fremfor å vente på at store ting skulle dukke opp på den hjemlige mediehimmelen.

På den annen side...

Dette blir spennende!

Når krybben er tom...

Etter å ha fordøyd helgemagasinene fra de tre store i den hjemlige medie-andedammen, tror jeg nok trygt jeg kan fastslå at lesning av Dagbladets Magasinet, VG Helg og A-magasinet ikke blir en ukentlig foreteelse. Kort oppsummert:

• A-magasinet: Kjedelig, men faktabasert og med et visst potensial. For øvrig viser jeg til forrige post.


• Magasinet: Bringer lite nytt til torgs, men fremstår likevel som det mest gjennomførte av de tre (så har de da også holdt det gående i noen år)


• VG Helg: Meget folkelig anlagt profil, som helt sikkert treffer brede lag

Hva VG Helg betreffer, er det kanskje nok å nevne Dressmanns oppslag på to sider, som etter mitt syn også er representativt for magasinets øvrige materiell. Jeg formelig hører innvendingene om at ”vi har jo masser av innovativt trendstoff”, hvilket i og for seg stemmer, men min innvending handler ikke om klær – snarere om en bærende grunnholdning. VG Helg for folkedypet, altså. Ingenting galt i det (tvert om); det samme dypet utgjør en ikke uvesentlig målgruppe. Som kjent.

Selv om jeg har håp om at A-magasinet makter å finne en form (en noe annen enn i førsteutgaven), er jeg redd for at Dagbladets Magasinet er den publikasjonen som behersker formatet best.

Når alt dette er sagt, må det tilføyes at det handler om et mettet marked. Bare de tre nevnte magasinene (med tilhørende avis), sammen med DN Lørdag og Dagsavisen med lørdagsbilaget New York Times, utgjør 1000 sider. Hertil kommer at flere av regionavisene tilbyr helgemagasiner – foruten den øvrige, hysterisk ekspansive magasinfloraen.

We’re in for a major shake-out, boys and girls.

Dommen

Etter å ha skummet førsteutgaven av A-magasinet (webutgaven er lite dekkende for det som fremkommer i denne posten), er det sannelig ikke godt å vite hva man skal mene. Magasinet har vært omtrent så tro mot originalkonseptet som man kan forvente på denne siden av årtusenskiftet, skjønt uten å være helt gjenkjennelig.

Jeg ble nesten – men ikke helt – hensatt til åttitallet. Rimelig nok uteblir Sønstebys ukentlige tegninger, sammen med et knippe andre karakteristika. Oversikten over ukens TV-program mangler. Det gjør også den ukentlige kriminalnovellen og ”På skråss”, men jevnt over var det ikke vanskelig å fornemme et snev av forgjengeren her.

Men overbevist er jeg ikke. Aftenposten må oppvise større oppfinnsomhet og kløkt hvis de ønsker meg blant de faste leserne, både i forhold til designen og innholdet. Gi oss mer av det som plasserer bladet et sted i skjæringspunktet mellom National Geographic, Life og Newsweek eller Time. Dere har ressursene til å klare det, fru Stavrum.

Og i dag kommer VG Helg. Nå står normalt ikke VG på handlelisten, men kanskje vi kan gjøre et unntak – sånn for sammenligningens skyld.